mandag 30. desember 2013

Det bratte året.

Det er to dagar att av 2013, det forunderlege året som var fyllt med både godt og vondt. Starta med å møte veggen, tømd for energi og tiltakslyst som gjorde meg nedstemt. Etterkvart kom angsten for ikkje å strekke til verken i jobb eller som medmenneske. Andre før meg hadde teke til fornuft og gått nye vegar i staden for å la seg fange i motløyse og svarte tankar på arbeidsplassen. Etterkvart fekk eg prov for at eg hadde rett. Eg måtte velge meg nye vegar og mål for der eg var er det ingen von om framgang og utvikling.
På vegen mot lysare tider måtte eg overvinne ein del hindringar og jobb nr.1 var å styrke meg fysisk og psykisk. Våren og sommaren har vore fyllt med aktivitet aleine eller i godt selskap. Fleire fjelltoppar og støylar har vore vitja og ny premie for 8 fullførte fjelltrimpostar er på plass i hylla.
Mange fine mennesker er komt inn i livet mitt og gjeve meg ting som eg har mangla: auka sjølkjensle og eit betre sjølvbilete. Men likevel er det enkelte dagar eg gløymer dette og surrer rundt i mørket og finner ikkje vegen ut. Det såg så bra ut alt saman. Var i startgropa på å finne meg ein ny jobb og var klar å melde meg på livet igjen då eg fekk ein ny smell. Ryggen slo seg vrang. Det syner seg at eg har to prolaps og slitasje i korsryggen. Før eg visste kor alvorleg det egentleg var, trudde eg at dette var noko som gjekk over med ro og kvile. Gjekk til kiropraktor og auka litt etter litt på aktiviteten og synst det var godt å komme seg på tur på støylen etter 5 veker i ro. Eit par gode runder i bassenget og var herleg, men det gjorde berre alt vondt verre. Smertene var ulidelige og tunge smertelindrande vart løysinga. MR synte alvoret og her går eg no. Fysioterapi, god balanse mellom aktivitet og kvile og lite vetta smertelindring. trenger ikkje den tyngste medisineringa heile tida, men kroppen murrar heile tida. Ja, eg har smerter i heile kroppen. Kronisk smertesyndrom, også kalla fibromyalgi, har blomstra opp i vinter og eg må ta dag for dag. Det er ikkje slik eg hadde tenkt meg livet etter vektnedgongen. Godt at eg har lært meg å bruke tolmodsknappen. Finner den ikkje kvar dag, men eg trykker på den av og til og brukar tida til å halde meg i gong slik som kroppen funkar den dagen, eller timen.
Frå og med no er eg ein Navar. Gått over på arbeidsavkalringspenger og det livet det fører med seg. Blir vel van med det også slik at eg kan fokusere på kropp og helse å komme meg i gong slik at eg kan rekke nye toppar og tinder når snøven forsvinn til våren.
Eg velger å legge 2013 bak meg som ein test og eit prov på at motgong gjer ein sterk. 
Som bestemor mi, Malla, sa ei gong: "Ein får ikkje større bør enn skuldrane klarar å bere". 
Det trur eg på. 
Eg skal på topp igjen!