fredag 12. september 2014

Som dagane går

Eg var høgt til fjells fredag 29.august. 1551 m.o.h. på "Bjørga" i Jølster. Ein fjelltopp eg egentlig hadde slått i frå meg å komme på sidan det er så langt og til dels bratt. Går ikkje aleine slike stader og så likar eg godt å gå aleine i mitt eige tempo. Men då ei venninne tok kontakt og lurte på om eg ville vere med ho og ta denne utfordringa var eg straks viljug til å prøve. Vi vart einige om å gjere det på vårt vis. Vi starta frå parkeringa rundt 09.20 og brukte heile dagen. Turen er estimert med 6-8 timar , men vi brukte 6t opp og 11t på heile turen.. Mange gode pausar og god tid til prat, lått og løje. Vi kom opp og begge er utruleg stolte og kry av det.


 Har i sommar fått diagnosen Plantar Facitiis, hælspore og sliter med smerter i hælane og framover i tærne. Har vore på røntgen og venter på svar. Veit at dei i tillegg ser endringar opp på føtene med påleiringar i ledda framfor vrista. Vert vel kalla inn til ortoped så får vi sjå kva som skjer framover. Sjølv vil eg halde fram med å halde meg i aktivitet mest mogleg. Det kan vere vanskeleg enkelte dagar når trøttleik og smerter tek overhand, men stort sett så får eg gjort litt eit 
par- tre gonger i veka. 
Etter att eg byrja på dette innlegget har eg opplevd ein del symptom på kroppen at noko skjer. Trøytt og sleten til tider og smerter i mageregionen og endring i fargen på urinen og trøbbel med fordøyelsen. Blodprøver syner lågt hemoglobin-nivå, og har no vore å teke fleire blodprøver for å stadfeste og utelukke kva som gjer til det. Både legen og eg har ein mistanke om at det kan vere biverknader av Vimovo som er smertestillande og betennelsedempande. Har vel brukt det litt for lenge, tenkjer eg. Eigentleg skal ein berre bruke det i korte perioder. Har i dag, 12/9, slutta med dei og ser slett ikkje fram til denne helga når smertene høgst sannsynleg vil auke. Då er det berre å putte på med meir Paracet og Tramadol. Kjenner at eg blir litt motlaus og må finne på ting som får meg vekk frå dette. Var ein tur på støylen i går sidan eg ikkje orkar noko lengre turar nett no. Får leve på dei opplevingane eg har hatt nokre dagar og komme meg på tak igjen så eg kan fullføre dei siste fjelltrimpostane på lista mi.

Enn så lenge så er det berre å stå på!




onsdag 21. mai 2014

Styrke og motivasjon

Det er vår og snøen kryper vekk frå fjella så det er mogleg å komme seg opp i høgda på skikkeleg vis. Idrettslaget i Jølster si fjelltrimgruppe har plukka ut ti støylar og fjelltoppar som postar for årets fjelltrim, og etter kvart vert desse merka og flagg og holtang vert sett ut. Det er 10 flotte turar der dei fleste er overkommeleg for meg. Eg har som mål å fullføre minst 7 av dei for då får ein ein liten premie som prov på at ein har klart desse. Det motiverer meg. Eg har to stykker frå før og kjenner stoltheit kvar gong eg ser på dei.
I fjor klarte eg alle 8 postane eg hadde sett meg ut før prolapsen slo til og det har vore eit stykke å gå fram til der eg er no. Den gamle styrken har eg ikkje nådd att, men eg meiner at eg skal klare premien i år berre eg tek meg tid og går på gode dager i pent vær.
Har vore på ein fjelltur i lag med bror, søster og svoger tidlegare i vår. Den kan de lese om HER. I går var eg med ein gjeng som går fjellturar om tysdagane og det kan de sjå meir om HER.
Nett den turen om tysdagane set eg også stor pris på. Det er ein blid og inspirerande gjeng som likar å gå i skog, mark og fjell og det er nett det eg trenger rundt meg. Blide mennesker med mål for auget å kose seg på tur. Med deira hjelp kjem eg meg også, som med fjelltrimmen, stader eg aldri hadde gjort utan dei. Opplevingane det er å gå i naturen  og å forevige dei med fotoapparatet er ein motivasjon og gjev meg styrke til å halde ut i kvardagen og løfter meg opp frå tunge tankar og gjer til at eg kjenner at eg lever. Sjølv om eg i går kjende at det var hardt for ryggen, beit eg tenna i hop og gjekk på, for eg ville opp på toppen og skrive meg inn i boka som ligger der. Då er det godt å ha motiverande og støttande mennesker i ryggen som hjelper meg til å finne dei indre kreftene og drivet som får meg framover. Eg er heldig som kjenner så mange fine mennesker som ser meg og tar meg for den eg er og ikkje noko meir enn det.



onsdag 14. mai 2014

Krasjlanding i sofaen

I dag er det den dagen ein vakna opp med dundrande hovudpine, nakkesmerter og ein pinnestiv kropp. Alle rørsler gav utslag i kvalme og tarmane gav lydar og vrei seg i smerter for å få tømt seg. Først ein halv time for å komme seg ut av senga og så ein halvtime på badet før ein fekk kava seg på kjøkkenet og svelgt eit par smertelindrande og få i seg noko vatn og eit tørt knekkebrød. Etter eit par timar var det å hive inn på litt meir piller i von om at toppen av smertene forsvinner og no set eg her og kjenner at eg kan lese litt nyhender på nettaviser og skrive litt om denne morgonen frå helvete.
Slike dagar minner meg kraftig på kvifor eg har vore sjukmeld og no går på aap-ordning. Om nokon tek kontakt med meg i dag for å høyre om arbeidsutprøving eller møte om framtida trur eg at eg kjem til å starte og grine. Det same om nokon spør meg om eg har det bra. Nei! Eg har det slett ikkje bra! I går hadde eg det fint, men ikkje i dag. I dag er det ein slik dag som ingen ser meg. Men i går spratt eg rundt i butikken og smilte til verda og såg ut som den eg var: Verdas lukkelegaste. I dag subbar eg rundt i ullsokkar og joggebukse, grå i ansiktet og sukkar i smerteverda mi. Her snakkar ein om at livet er ei berg- og dalbane.
Men nett no virkar medisinen så eg har fått ei lita von om at kvelden og morgondagen kan bli god. Skal stolpre meg opp frå sofane å sette på ei maskin med klede, tenkjer eg.
Ha ein fin ettermiddag og kveld de òg.


lørdag 3. mai 2014

Livet og lukka

Det er mange tankar som dukkar opp når ein kjem til eit vegskille her i livet. Etter å ha oppfostra to flotte gutar er det no tomt i heimen etter at eldsten også har pakka livet sitt i øskjer og flytta for seg sjølv. Litt stille og tomt dei første dagane, men eg erkjenner gladeleg at eg er heldig som får oppleve dette i lag med mann min, far til karane. Det er ikkje alle som får oppleve det slik som eg. Tankane mine går til dei som har mista eit barn  og ikkje får vete kor det hadde gått med det gjennom livet. Og så har vi dei som har mista sin livsledsagar og ikkje har nokon å dele denne lukka det er å sjå sine kjære vakse opp og dele opplevingane med dei. Ja, eg veit eg skal sette pris på dette. Det hjelper meg gjennom kvardagen. Trass i smerter, ein kranglete kropp og angsten som kan slå ein ut så har eg det bra. Veldig bra, og kjenner kvar dag at eg har god grunn til å kjenne på lukka. Om det til tider er tungt i kvardagen, smiler lukka til meg med tanken på at eg har mine kjæraste med meg.

tirsdag 22. april 2014

Når sevja stiger

Det vakre vårværet som er no desse dagane gjer til at kroppen min letnar. Kjenner at eg kan fungere betre enn før. Større rørlsefridom på musklar og ledd. Fysioterapeuten påpeika dette i dag at ho merka stor skilnad frå tidlegare i vinter. Humøret mitt er også meir på det jamne og eg kjenner at eg har meir energi og lysta er større til å vere aktiv. Men, ja, det er eit men her også. Auka aktivitet gjer til at eg belaster ryggen meir og det er der eg merkar at alt er ikkje heilt på topp. Vert påminna med murring ned i der om å vere noko rasjonell i rørslene når eg går. Kan hende eg bør vere flinkare til å bruke stavar når eg skal gå i bratt terreng. Er heller ikkje fri frå smertestillande, men i perioder kan eg klare meg med lite. Nett no er det ein slik periode. Gje den blir lang. Uansett så skal eg nytte denne tida med aktiviet og trening i skog og mark. Det er balsam for sjela.

mandag 7. april 2014

Når tankane vert gøymde.

Det fine vårværet vi har om dagen motiverer meg til å gå lange, fine turar. Det er då det kjem mange tankar. Gode og dårlege tankar om ting som eg har opplevd og korleis livet har vore og korleis eg vil ha det framover. Mange gonger smiler eg godt og nokre gonger kjenner eg gråten komme. Problemet mitt er at det er ikkje alltid eg hugsar kva eg har tenkt på sjølv om eg kjenner på meg at det er gode idèar, minner og refleksjonar som har svirra rundt i hovudet under turen. Kanskje eg skulle ta fram telefonen å skrive ned noko av dette, men då vil det bli ein svært oppstykka tur og opplevingane av den forsvinner inn i tasting og tenking. Samstundes er det mykje av det som dukkar opp som ikkje skal komme fram at fordi det er negativt og destruktivt. Det meste av det negative ein har opplevd skal ikkje fram att. Eg vil tenkje på det som isbitar som etterkvart vil smelte vekk, fordampe, dette ned at som regn ut på det opne hav, blande seg med dette og på denne måten vatnast ut til ingenting.
Det som slår meg er at uansett kor tankane kjem frå, kor dei fer og kor dei hamnar så handlar det om val. Val om kva eg ynskjer og vil. Midt opp i dette skjer det som eg taklar dårlegast, at ein vegg dett ned framfor meg med dunder og brak og gøymer det eg har tenkt. Den veggen som avgrensar mine val eg har tenkt på. Om den er eit produkt av min eigen tankegong eller om det er andre som setter den ned, kan til tider vere svært forvirrande. Er det smertene? Er det angsten? Er det omgjevnadane?



lørdag 8. mars 2014

På leit etter den beste meg.

Etterkvart har ein nådd middagshøgda i livet og levd gjennom tida med småborn og køyret med å få kvardagen til å gå opp med turnus og skiftjobbing. Ikkje nok med det, men ein skulle også vere aktiv med verv både her og der og kjempe kampar for andre mennesker som tillitsvald og verneombod. Når eg tenker tilbake på denne tida veit eg i dag at eg nok hadde gjort nokre ting annleis. Sagt nei til dei verva som ga meg minst og konsentrert meg om jobb og fagforeiningsarbeidet. Det er det eg har vore flinkast til. Dei andre verva og frivillig arbeid var berre halvhjerta og førte difor berre til stress og irritasjon som øydela nattesvevn og helsa.
Kvifor sa eg ikkje nei når nokon spurde/ ba meg om å stille opp?
Eg har gjort meg mine tankar og det ligger vel i at eg har vore pliktoppfyllande, lojal og omgjengeleg- Samstundes var det viktig å vere grundig, nesten perfeksjonist sidan eg i botnen alltid har vore lite sjølvsikker og slete med dårleg sjølvbilete. Det var viktig for meg med bekreftelse, påskjøning og ros for måten eg løyste oppgåvene på som igjen førte til at eg var svært sårbar for stress og dette har enda med at eg vart utbrent og utsett for kroppslege plagar som no har sett seg skikkeleg i systemet.
Eg skal ikkje legge så mykje ut om helsa mi pr. i dag i dette innlegget, men heller skrive om kva tankar eg har om livet mitt og korleis eg vil leve det framover.
Først må eg lære meg at eg ikkje kan bruke meir energi enn det eg har og må bestemme meg for kva eg vil prioritere. No er det å styrke kroppen å finne gode måter på å lindre smertene i ryggen og resten av muskel og skjelettsystemet mitt. Dagane er fylde med å lære meg balanse mellom aktivitet og kvile. Skal heller ikkje bry meg om kva andre meiner og synst om kva val eg tek for å nå måla mine. Må også lære meg å godta at alt kan ikkje vere perfekt. Rett og slett drite i at eg ikkje får til alt like bra. Eg må finne ut kva som er dei gode egenskapane mine og slutte å sette spørsmålsteikn med dei når eg først har tenkt tanken om desse. 
Slik skal eg finne den beste meg og komme meg vidare mot den rette balansen i livet mitt.



søndag 2. mars 2014

God lesnad


Er nett ferdig å lese boka "Kronisk" av Anna Tostrup Worsley som har leddgikt og fekk knust ryggen sin som 21-åring. Fantastisk skreve og gjev innsikt i korleis det kan vere å leve med kroniske smerter. Eg skal ikkje skrive så mykje om henne for de kan sjølve gå til Heimesida "diagnostisert.no" og sjå dette intervjuet frå GMN, tv2:









Etter å lese denne boka veit eg at det er berre eg som kan gjere til at eg kan få ein betre kvardag med å bruke tida til å halde kroppen ved like og smertene lindra.
Som Anna sjølv seier det: 

"Ingen behandling skulle ville ha varig effekt hvis jeg fortsatte å leve på en måte som forverret smertene og utsatte meg for stress og sterke følelsemessige påvirkninger"



tirsdag 25. februar 2014

Slik er det og slik blir det

Endeleg har eg fått møte ein ryggpsesialist. Var på ortopedisk klinikk på Førde sjukehus i dag og fekk vete korleis stoda er med ryggen min. Eg veit jo at det er påvist to prolapsar i tillegg til slitasje og at der er noko trongt for nokre av nerverøtene mine bak i der. Etter at eg vart henvist til spesialist i november har eg jo komt meg litt og har ikkje desse smertene nedover venstre beinet og ut i foten, og har redusert mykje på smertestillande og blitt meir aktiv. Er svært takknemlig for dei to fysioterapeutane eg går til for at dei har hjelpt meg og held fram med dette på ein god måte. Meldinga frå spesialisten var klar: Stort bedre enn det eg er i dag blir eg nok ikkje. Eg må berre halde fram som eg har gjort for å finne balansen mellom aktivitet og kvile. Det vert ikkje meir romsleg for nerverøtene som har det trangt, heller tvert om. Men den dagen eg kjenner smertene i beinet og nedover igjen må eg ta kontakt for ny vurdering. Operasjon no er uaktuellt og det meiner eg også. Så lenge eg kan leve med det og får til å tilpasse livet mitt så skal eg klare dette. Når han gjekk gjennom historia mi fekk òg beskjed om at mine tydelege reumatiske innslag gjorde til at eg burde oppsøke varmen å hente meg inn nokre veker. Jau, skulle gjerne gjort det om lommeboka var noko tjukkare. Terapibassenget får halde så lenge i tillegg til gode ullpledd og sokkar. 
Det er i alle fall greit å vete at det blir slik det er så kan eg gå vidare og gjere det beste ut av det.



lørdag 1. februar 2014

Brei multitasking og dårleg kortidsminne.

Det er ein laurdag utan planar og eg bestemmer meg for å slappe av med ting eg likar å gjere. Med anna strikking. Plukkar fram lubbane eg held på med og ser ned i korga at der ligger det ei halvgjort hue. Den skulle eg kanskje gjort ferdig, ja. Under den ligger det ein påbegynt pulsvarmar i lag med eit lite teppe som eg ville gje til prematuravdelinga når det vert ferdig. Kanskje eg skal ta det fyrst? Ojsann. Der ligger boka som Mariell har skreve, "og me skal bli omskapte", men no har eg starta på Anna Tostrup Worsley si bok "Kronisk" også. Legger bøkene på bordet og der dukkar jammen ei sjølvhjelpsbok om å verte sin eigen sjef opp. Det var sant, den var jo fin å lese. Etter den skulle eg ta føre meg "Solskinnsboka" til Trond Haukedal. Ups! Der dukka boka eg har lånt av Camilla om motiverande samtaler opp òg. Den hadde eg gløymt. Men kva er dette? Det var sant, ja. Eg har begynt på ein gensar til meg sjølv. Hadde visst gjort ein feil opp med halsen så eg måtte strikke meg bakover nokre runder for å få retta det opp. Venter litt med den. Eg får sjekke Facebook og Twitter medan eg tar meg ein kopp kaffe. Der ligger mp3-spelaren som eg skulle ha ny musikk på. Må finne att "Queen"-samlinga i alle fall å få den lagra på pc`en. Næmmen, der er jo Abba også. Dei må eg òg få inn på. Skulle ha sett opp att "Mamma Mia"-musikalen også. Kor ligger den DVD`en? Finner den i lag med ein sesong "NCIS" som eg ikkje har sett. Det minner meg på at eg skulle ha fått med meg ein episode til av "Fringe" på Netflix og opptaket av "Game of Thrones" på Tv`en. Og der ligger Digibokspelaren med "Politi" av Jo Nesbø. Bevares! Kva skal eg finne på?
Slik vert det når ein gløymer kva ein driver med. Det er som om kvar gong du går gjennom ei dør så vert tinga du driver med viska ut av hukommelsen og du startar på nye gjeremål. Overgangsalder og fibrotåke er ein svært dårleg kombinasjon. Utsikta for å få oversikt ser ikkje bra ut, nei. Eg tar meg ein kopp kaffe, ein bit kokesjokolade og legger meg under eit teppe. Men gløymer vel det sidan eg må gjennom ei dør for å lage kaffe. Ha ein fin laurdag, alle i hop.



torsdag 30. januar 2014

Tiltak mot kulden

Denne vinteren har jammen vore rar i år. Før jul var det berre regn og varme grader. Den vesle snøen som kom forsvann fort. No har det vore på lag ein heil månad utan nedbør og temperaturen har vore litt under og over null. Heilt i orden for meg, men denne vinden har vore fæl. Den gjer til at det virkar som om det er 20 kuldegrader og ein må kle seg som ein polfarar for å overleve. Kulden sniker seg inn i kroppen og setter seg som smerter i marg, bein og alle ledd. Fyttigrisen kor vondt det gjer når ein stikker nasa ut for døra. Har difor strikka meg nye lubbar og kjøpt meg dynesokkar.
Fotrulle er også komme i hus så her skal ein få i gang blodsirkulasjonen og halde på varmen, ja.


torsdag 9. januar 2014

Velvære og skam

Kvardagen er her og no er det full fokus på jobb nr.1: Å styrke kroppen og psyken. Strever for tida med å komme meg opp på eit greit treningsnivå der eg fint kan balansere mellom aktivitet og kvile utan å nå dei store smertetoppane. Fysioterapeuten finner endå mange ømme punkt og musklar som må løysast på og til det er det ein fin blanding av akupunktur og massasje som har funka best fram til no. I tillegg til dette driver eg med eigentrening med øvingar som han har vist meg. Som regel starter eg økta med å sykle i 25-30 minutt og så har eg nokre enkle styrkeøvingar for mage og rygg. Når terapeuten er ferdig med det han skal gjere hender det at eg dreg til terapibassenget og koser meg i det oppvarma bassenget med å svømme nokre lengder og ei lita økt i massasjebadet. Du verda så trøytt eg er resten av den dagen. Som i dag. Eg har sove mesteparten av ettermiddagen og fram til klokka 20.00 i kveld. Slappar ordentleg av og det har eg berre godt av.
Eg forstår det no at eg må bli flinkare til å take vare på meg sjølv og det er det berre eg som kan gjere. Men likevel plagar det meg at eg skulle ha vore i arbeid i staden for å gå her på denne måten. Sjølv om eg har det fint med å ta vare på meg sjølv er det nett som om det er ulovleg å ha det slik. Ein skal vere i arbeid og ikkje gå rundt på denne måten.  Det er denne skammen som henger over meg heile tida. Det er denne skammen som tapper meg for energi og trykker meg ned etter å ha vore lukkeleg i nokre dagar fordi eg kjenner at kroppen spelar på lag. Så kjem den att......skammen og med den smertene og vonløysa.