mandag 12. september 2016

Livet er eigentleg bra

Det har vore ein fin sommar med mange gode stunder og opplevingar både på tur og her heime. Nedturane har vore der, men dei har eg takla bra, synst eg. Blitt flinkare til å ta dagane som dei kjem.
Det nye sidan sist er at eg har gått på kurs og byrja å spele golf. Ja, tru det eller ei. Eg har oppdaga at golf er ein fin aktivitet. Innser at rygg og føtter er svært utsett på fjellturar og det er eit større slit for meg å nå måla og toppane. På golfbana kan eg gje meg når eg kjenner at nok er nok og reise heim sjølv eller at nokon kan hjelpe meg med det. Sosialt er det også. har møtt mange fine mennesker i vår og sommar og kosar meg på gode dagar. At eg ikkje får til alt på ain gong gjer meg heller ikkje noko, men eg vert frykteleg frustrert når eg planlegger å gå med damene og utmattinga slår meg ut. Som i dag. Det er fint vær og bana er flott og alt låg til rette for ein fin ettermddag/kveld. For meg vart det stolen under teppet, med ein kropp som ikkje funkar på noko måte. Det verste er at eg eg kjenner at eg sviktar dei andre når eg har planlagd dette og ikkje møter opp sjølv. Den kjensla er slett ikkje god.
På den andre sida så veit eg at eg er vaksen nok til å ta mine eigne avgjereder å kjenne på kva eg orkar eller ikkje.
Det som tek kreftene mine no er smertene på og under føtene. Plantar faciitis, artrose og tverrplattfot i tillegg til ting eg ikkje kan namnet på er noko utfordrande for tida. Dette er noko eg har og må takle det på mitt vis. I dag er eg sur, i morgon er det sikkert lettare. Er ikkje godt å vete.