lørdag 28. november 2015

Innfløkt fotproblematikk.

Det nærmar seg at eg har vore eit halvt år i ordinært arbeid, 50% stilling som hjelpepleiar på skjerma eining etter nær 3 år utanfor arbeidslivet grunna smerter og det som følgjer med. Har kjent glede over å ha ein jobb å gå til og å vere saman med gode og flinke kollegaer i eit fagleg miljø. Har fått ei fenomenal støtte av apparatet rundt meg som lege, sakshandsamar i nav, fysioterapeuter, samtalepartnara og arbeidsleiara som har lagt til rette for at eg klarar dette.
Som eg tidlegare har skreve er kvardagen fylt av utfordringar med stivheit, smerter, utmatting og det som følgjer med. Dette er ting som eg har lært meg å leve med på eit vis, men strevar mykje med å finne balansen mellom aktivitet og kvile. Gjer så godt eg kan for å gjere dagane lettare og no er det føtene som er den største utfordringa. Har vore hos ortopedingeniør og fått tilpassa nye sålar og søkt om støtte frå nav til desse. Trakkar mykje på jobb og det kjenner eg godt etter avslutta vakt med smerter frå tærne og opp i rygg, skulder nakke. Ja, heile dama er smertepåverka og utmatta etter to vakter. Sålane har eg fått for å førebygge/forseinke vidare utvikling av lidingane i føter og tær der det er påvist artrose og Mortons nevrom m.a.
Men, får eg refundert utgiftene til sålane? Nei! Deformatitetane i føtene er for små i høve til kravet for å få det dekka.
Slik eg forstår det vert ikkje førebyggande tiltak refundert gjennom folketrygda. Det forundrar meg. Skal eg då heller la vere å kjøpe meg desse sålane og la det gå så langt at føtene vert deformerte og endå vondare slik at eg vert fullt ufør?
Vel, så langt har eg lag ut 3000 kr. på sålar og 4400 på sko og har ein formeining om at dette er småpengar i høve til kva eg vil koste samfunnet som fullt ufør og avhengig av refusjonsbare hjelpemiddel. Den dagen kjem nok, men ein kan vel utsette det med å sette inn tiltak der ein kan gjere det?
Stort sett er eg nøgd med den hjelpa og tilboda eg har fått for å komme meg i arbeid, men dette siste vesle tiltaket som er ein dråpe i havet, kan føre til at ting vil stoppe opp i nærare framtid enn naudsynt. Sukk!



lørdag 11. april 2015

Frustrasjonar i moll.

For tida prøver eg meg i jobb. Ein jobb eg har både kompetanse og erfaring til å utføre. Er på såkalla arbeidsutprøving i samarbeid med NAV og arbeidsgjevar på ei avdeling for mennesker med demens. Der er to pleiara på vakta til vanleg og eg går på "toppen" slik at eg har moglegheit for å trekke meg ut når eg kjenner trong for det. No har det seg slik at eg ikkje har det med å trekke meg ut, men står på med dei oppgåvene eg kjenner eg kan utføre. Hovedsakleg er eg på stova og kjøkken og hjelper til med mat og står til teneste for brukarane med prat, aktivisering eller bare ei hand å halde i.
Men etter to månader kjenner eg at smertene aukar i rygg og hofteregionen og eg sjølv er viss på at det ikkje går at eg skal jobbe som ein person på avd. Når vi berre er to der er det ikkje høve til å sette seg ned når ein har trong for det. Eg kan ikkje seie til den andre på jobb at eg må legge meg ned på for angsten kveler meg nett no. At eg kjenner på angsten er ikkje det verste. Den overlever eg med teknikkar eg har tileigna meg opp i gjennom åra. Nei, det verste er å svikte. Svikte ein kollega fordi eg ikkje er i stand til å stå ut løpet 100% .
Siste røntgen syner heldigvis at det ikkje er endringar i hofte og bekken, men i korsryggen er det slitasje. Det stemmer med dei MR-bileta som vart tekne for over eit år sidan , og som syner at det er trangt for nerverøtene eit par-tre stadar.Dette fører til at smertene er og blir kroniske og at eg vert ikkje noko betre av å gå i arbeid der eg må pleie andre. Eg veit det godt sjølv og utfordringa mi er å overbevise sakshandsamar på NAV og arbeidsgjevar at dei må finne ei anna løysing for meg. Eg veit godt at eg kan vere til nytte i miljøet på ein sjukeheim sjølv om eg ikkje kan ta dei tunge taka og dette trur eg at arbeidsgjevar og ser. Men, det er alltid penger som styrer kva tilbod dei kan gje til utbrende, sletne hjelpepleiara. Den tanken gjer meg motlaus og nedstemd. Eg kan ikkje sjå at dei kan gje meg noko anna val enn å gå ein anna veg. Nett no ser eg ikkje kor den vegen skal gå.


søndag 15. mars 2015

Magisk musikalsk augneblink

Der stod han framføre meg med sin raude gitar og song seg inn i hjarta mitt.
Orda flaumde som nordlysflammar inn i mellom tonane og stemma hans bar raspande og sår i mot meg. Undrande let eg meg drage inn i det mørke biletet han teikna og kjenner meg att i eit skymt landskap som legger seg rundt meg som ei kappe. Ei varm kappe farga med nattehimmelen sitt blåsvarte lys og stjerner som blinkar i stilla. Noko klemmer om brystet mitt å gjer det vanskeleg å pusta. Det er angsten som kjem. Angsten for at dette magiske augneblinket skal ta slutt og kvardagen slå meg i magen. Eg held fast men må sleppe taket, late opp auga og sjå at vi er her i eit rom i eit hus med vegger og tak. Det er andre mennesker rundt som tek plass mellom meg og mi makelause musikalske oppleving. Det er kaldt ute i natta, men eg kjenner det ikkje for eg er kledd i ei varm blåsvart kappe. Den tek eg med meg for å ta den fram når eg kjenner at eg trenger å flykte inn i eit skymt landskap for å kjenne varmen og dette augneblinket ein gong til.

fredag 13. mars 2015

Mitt livs strikkety

I starten har nokon lagt opp maskene for deg slik at du kan gå vidare maske for maske. Etterkvart vil du oppleve at du møter knutar som må knytast opp og nokre gonger mister du maskar som må plukkast oppatt. Det hender også at du har strikka langt opp på arbeidet og du ser at du har gjort ein feil lenger nede. Då må ein rette på dette med å rekke opp til ein kjem ned til feilen å starte på nytt frå der. Av og til raknar det utan at vi har kontroll på det og vi må be om hjelp for å få ordna på det for å halde fram som før. Når vi nærmar oss enden på arbeidet kan vi sjå at det er små skilnader etterkvart som vi har gått fram med arbeidet. Lyse og mørke tonar etter kva trådar vi har hatt i korga og korleis dagane har vorte.
Har no sett at eg må putte fine friske fargar i korga mi og halde fram med arbeidet mitt. Sjølvsagt kjem det knutar, maskefall, opprekkingar og omattstart. Men eg ynskjer at mitt livs strikkety skal bli bra.Eg må berre passe på å ha vakre fargar i korga mi.



søndag 15. februar 2015

Mitt eige Mount Everest

Ein snakkar så fint om å setje seg mål i livet. Nå nokre toppar og kjenne på at ein meistrer det. Så må ein spørre seg om vi er flinke nok til å finne våre eigne mål. Som oftast er det flotte mål med høg utdanning, nå dei høgaste fjelltoppane, delta og vinne flest mogleg maratonløp og andre konkurransar. Eg har komme fram til at eg må lage mine eigne mål. Lage mitt eige Mount Everest. Eit mål som er realistisk og oppnåelig. Finne min eigen strategi og velgje dei beste delmåla. Dra nytte av eigenskapane til menneska rundt meg til å hjelpe meg. Om vegen er svingete og smal skal eg gje meg tida til å finne godene som eg kan ta med meg vidare.
Har no vore ute av arbeidslivet i to år. To år som har vore ei berg- og dalbane der eg til tider berre har sete i ei vogn og lat andre bestemme farten. Der eg av og til har klart å sette på bremsen, men også kjent at andre har tatt styringa og eg berre har følgt med i eit tempo som har vore problematisk. Det har også hendt at eg sjølv har trakka på gassen og eg har møtt veggen med eit smell. Heldigvis har eg behandlara rundt meg som har sett meg og plukka meg opp for å sette meg i hop igjen.
Etterkvart har eg forstått at eg kan ikkje nå dei same måla som andre. Eg må erkjenne min eigen tilstand og forutsetnad for å nå eit mål om å komme meg tilbake til jobb. Trappestega må verelågare og pausene oftare så eg kan sjå framover og legge planar for eit nytt delmål. Om eg ikkje følgjer samme vegen og farten som andre kan eg likevel nå eit mål som gjev meg ein kvardag som gagnar meg. Mitt eige Mount Everest.
Nett no er eg på eit steg i denne trappa som gjev meg meining og eg kjenner på at er er rimeleg nær eit mål. To dagar i veka er eg på arbeidsutprøving på ein sjukeheim, der eg er på ei avdeling for mennesker med demens.

Eg er på veg!