lørdag 26. november 2016

Førjulstida er her

💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛

Snart 1.søndag i advent og ei lita veke til vi skriv desember. Fine, flotte månaden der ein kan pynte, tenne lys og sette pris på glitter og stas. Nokon meiner at det er tidleg å starte med julepynten no, men eg har lært meg at det er lurt å komme i gong på desse tider. Ta litt for kvar dag så slepper ein å stresse. Det eg verkeleg likar i adventen er å gå på kafè og kose meg med kaffe og slå av ein prat med andre som har like god tid som meg. Berre ein er i form til det. For tida sliter eg med ryggen og hoftepartiet. Føtene er eitt kapittel for seg og kan til tider vere svært frustrerande. 1.desember skal eg på MR på Curato i Bergen og det skal bli spennande å sjå kva dei kan finne der. Sjølv om eg får svar forventar eg ikkje noko hjelp. Kan hende at bileta syner at eg har trong for spesialsålar og sko. ortopedane og spesialistane veit det, men NAV er ikkje overbevisste.
Smertene er den største utfordringa uansett kvar dei set. Det går på paracet om dagane og Paralgin forte på kvelden. I tillegg prøver eg no Circadin (Melatonin) for å sjå om det kan hjelpe på svevnen. Eg er ikkje sikker. Kan hende dei gjer det. Men, uansett så skal eg kose meg med å førebu julefeiringa sakte, sakte.



💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛💛

mandag 12. september 2016

Livet er eigentleg bra

Det har vore ein fin sommar med mange gode stunder og opplevingar både på tur og her heime. Nedturane har vore der, men dei har eg takla bra, synst eg. Blitt flinkare til å ta dagane som dei kjem.
Det nye sidan sist er at eg har gått på kurs og byrja å spele golf. Ja, tru det eller ei. Eg har oppdaga at golf er ein fin aktivitet. Innser at rygg og føtter er svært utsett på fjellturar og det er eit større slit for meg å nå måla og toppane. På golfbana kan eg gje meg når eg kjenner at nok er nok og reise heim sjølv eller at nokon kan hjelpe meg med det. Sosialt er det også. har møtt mange fine mennesker i vår og sommar og kosar meg på gode dagar. At eg ikkje får til alt på ain gong gjer meg heller ikkje noko, men eg vert frykteleg frustrert når eg planlegger å gå med damene og utmattinga slår meg ut. Som i dag. Det er fint vær og bana er flott og alt låg til rette for ein fin ettermddag/kveld. For meg vart det stolen under teppet, med ein kropp som ikkje funkar på noko måte. Det verste er at eg eg kjenner at eg sviktar dei andre når eg har planlagd dette og ikkje møter opp sjølv. Den kjensla er slett ikkje god.
På den andre sida så veit eg at eg er vaksen nok til å ta mine eigne avgjereder å kjenne på kva eg orkar eller ikkje.
Det som tek kreftene mine no er smertene på og under føtene. Plantar faciitis, artrose og tverrplattfot i tillegg til ting eg ikkje kan namnet på er noko utfordrande for tida. Dette er noko eg har og må takle det på mitt vis. I dag er eg sur, i morgon er det sikkert lettare. Er ikkje godt å vete.


søndag 24. april 2016

Slapp i både kropp og sjel (utmatting)

Det er no ei veke sidan eg vart råka av akutte smerter i korsryggen og dagane har gått til å lindre smerte og auke aktiviteten. Trena hos fysioterapeuten to gangar og i går gjekk eg ein liten fin tur på 2,5 km. Turen vart gjennomført etter ein kamp om å komme seg opp av stolen og ut. Kjende meg rimeleg utmatta før eg gjekk og etterpå måtte eg diverre ta smrtestillande for å finne roen. Som forventa det då.
I dag vakna eg av smerter i korsrygg, hofter og nedover knea. Fekk meg ut av senga og ned trappa. Kokte kaffe og egg til søndagsfrukosten og kosa meg fram til at eg kjende at utmattinga slo til att. Sjølv om eg tok meg saman og fekk på meg klede og sko for å gå ein tur så vart det berre verre. Det var berre å finne pleddet for å sette seg i stolen og la det berre flyte. Tre timar sov eg og vart slett ikkje vaken og klar av det. Gjekk ut i sola ei stund, men det gjorde det ikkje betre. Kjenner meg heilt tom for energi trass i at eg har ete sunt og drukke nok vatn. Det er ikkje noko ny oppleving men eg blir like frustrert kvar gong det skjer. Veit at dette er ein av dei tinga som fylgjer etter periodar med sterke smerter. Kroppen gjev klar melding om at no er det nok. Sjølv meiner eg også at no er det nok, men eg må berre godta at slik er det utan at eg gjev meg heilt over av den grunn. Må berre jobbe meg opp på det nivået som er passeleg for meg. Finne att den gode kjensla av gode dagar.
Nett no gleder eg meg til middag. Kallen steiker andebryst og fløytegratinerte poteter. jau, eg blir godt stellt med.
Ha ein fin søndagsettermiddag og -kveld.

tirsdag 19. april 2016

På`an igjen med korsryggen

Kva skal eg seie? Etter å ha komme i gong med ei viss rutine i aktivitet og trening så smeller det i ryggen og det kjennest ut som det set ein stor spiker i korsryggen. Ei lita rørsle som å løfte eit nettbrett ut av ei veske sette meg langt tilbake og eg er berre fortvila og frustrert. Smertene set meg nesten heilt ut. medan eg venter på at legen min kjem på jobb att i morgon, medisinerer eg meg sjølv med det eg har. Paracet og Paralgin Forte. når eg først sovnar, søv eg godt. Om morgonen vaknar eg av at eg rører litt på meg og då kjenner eg at smerta kjem snikande. Det vert verre utover dagen og tidleg på ettermiddagen må eg berre få i meg eit par Paralgin for å lindre litt. Nei, smertene er ikkje farleg og eg overlever nok. Men, eg vert så uendeleg trøytt og lei av dei. Det er heller ikkje mykje hjelp i å sette seg ned. Må vere litt i aktivitet, så no er jobben min å finne ut kva eg kan klare. I morgon skal eg i terapibassenget og røre litt på meg der. Sjå om det er greit å symje nokre meter for så å legge meg litt i boblebadet og få testa ut nokre musklar. Torsdag er det fysioterapeut igjen. I går vart det ikkje trena, men eg låg ei god stund med straum som lindra godt. Neste gong skal eg prøve å sykle litt att for etterpå og få ein dose til med straum.
Eg veit godt at dette er slik som vil dukke opp med jamne mellomrom og det er berre å ta krigen slik at eg kan komme meg ut att og opp i fjellet. Det er målet mitt.

torsdag 7. april 2016

Å ta ei avgjerd for framtida og tru på den

Har no vore vekk frå arbeid eit par månader og tykkjer det er greit. Ja, eg har det betre med meg sjølv når eg kan styre dagen som det passar meg. Det er deilig å sjå på kalendaren at eg berre har eit par tre ting sam skal gjerast i løpet av ei veke. Det er godt å kunne reise heim att og dra teppet over hovudet når ein har kjempa mot utmattinga eit par timar. Det er også ei lette at eg kan stokke om på aktivitetane så dei kan utførast når eg er i stand til det. I går var eg hos tannlegen og etter ein halv time anspnt og svett i stolen var eg heilt køyrt og måtte droppe svømminga som egentlig var planen. Den kan eg faktisk prøve å utføre i dag.
Kvar dag tenkjer eg på korleis eg kan leve best og konklusjonen min er at det er slik som eg har det no. Når eg møter att sakshandsamar på NAV vil eg fortelle at eg ynskjer å søke om uføretrygd. Der. No har eg skreve det: Søke om uføretrygd. Eg veit at då kan eg styre livet mitt mykje betre og ikkje kjenne meg pressa til å prøve nye ting fori andre seier eg skal gjere det. Er sikker på at eg då kan finne meg ein liten jobb eller ein god aktivitet som eg kan putte inn i kalenderen og få kvardagen min til å fungere på ein god måte. Ja, slik vil eg ha det. No har eg tatt ei avgjerd som vil gjere meg godt. Berre nokon vil høyre på meg og sjå det frå mi side.


lørdag 12. mars 2016

Ventar på vår og uteliv

Roleg laurdag i heimen. Vakna tidleg og kjende det "maura" i kroppen så det var berre å stå opp. Klampa ned trappa og fekk i meg morgonmedisinen, med paracet, vimovo og ymse vitaminar.
Kraup under pleddet i godstolen og sovna der etter ei lita stund. Har vore utruleg matt i føremiddag så planen om ei økt på treningssenteret vart vraka. Etterkvart kom eg meg i gang med strekkeøvingar på matta før eg faktisk gjennomførte styrkeøvingane som fysioterapeuten har sett opp. 45 minutter på matta gjorde faktisk godt. Resten av dagen har det vore opp og ned. Inn i mellom har eg fått gjort litt småting, men mesteparten har eg vore under teppet og kjent meg svak og tom. Slike dagar har eg av og til så då er det greit å berre gje seg over, men eg må sei at eg er veldig glad for at eg kan gjennomføre litt trening når det står på. Ja, eg kan presse meg litt når eg veit at eg ikkje skal på arbeid og må porsjonere ut kreftene. Ser fram til varmare temperaturar og snøfrie vegar rundt omkring slik at eg kan nyte frisk luft og vakker vårstemning. Enn så lenge blir det stort sett innetrening.

tirsdag 23. februar 2016

Å stå på mot betre vitande

Trur at eg no er på veg å forstå at eg må velgje ein anna veg for å finne ein god kvardag. Eg veit at eg ikkje blir så veldig mykje betre enn det eg er i dag. Det betyr ikkje at eg gjev opp og set meg heime i stolen. Nei, eg skal framleis finne den rette måten å finne balansen og eit bra liv. Sjølv om eg veit at det beste for meg er å bruke dagane til å gjere det lettare å leve med smertene og utmattinga, så er det slik at eg må gjere som eg får beskjed om frå Nav og lege for at eg ikkje skal miste rettigheitane mine i systemet. Det er slitsomt det òg. Så det vert vel eit år eller to til med utprøving og tap av sjølvtillit og knust sjølvbilete.
Eg må framleis stå på mot betre vitande, sjølv om eg veit kor det ender.



søndag 21. februar 2016

Litt oppløyst og medtatt


Å vere ute av stand til å henge med på jobben er tyngande og skapar eit stress hos meg som ikkje er bra. Etter eit år i 50% arbeidsavklaring og fast arbeid innser eg no at det kan vere i tøffaste laget for meg. Før kunne eg halde meg i aktivitet og i nokolunde god form, men det siste året har det ikkje vore overskot til å trene for å halde meg sterk. All energi er gått til jobb og fokus på å halde meg der.
Ja, då kan ein krysse av på lista om at turnusarbeid som hjelpepleiar på avdelinga ikkje er tilrådeleg.
No set eg her sjukmeld på snart femte veka og kan ikkje sjå at eg kan vere i stand til å ta i mot utfordring frå nav om å prøve andre jobbar. Er veldig bakpå og blir fort utmatta etter ein tur til Førde eller i godt selskap med andre mennesker. Opplever at eg kan vere veldig klar, men anspent når eg skal delta på ting i lag med andre. Spenner kroppen, pustar feil for så å gå heilt i kjellaren for å bli der ei stund. Samstundes skal ein stå på for at ein skal overleve og ikkje mista arbeidsavklaringpengar frå Nav. Vil ikkje verte oppfatta som ein som ikkje vil samarbeide og strekkjer meg så langt eg kan. Altfor langt. Dette er ei kronisk liding som eg må leve med i staden for å kjempe mot.
Har bestemt meg for å starte på nytt med treningsprogramma eg har. Kolesterolnivået (LDL) er noko forhøga, men i første omgang vert det å få i gang litt trening så ein kanskje for senka det på den enklaste måten. Ligger også lågt på d-vitamin, så eg har byrja på tilskot der. Hb og jernlager kan også bli betre. Vonar å få retta på dette med å stresse mindre og få eit passande aktivitetsnivå.
Eg skal finne den rette balansen for å få ein god kvardag og eit levande liv.



lørdag 6. februar 2016

Forviklingar i snødrev

Snø kan vere kjekt det, til sitt bruk. Men det er eit slit når den kjem i dunger og nesten umogleg å halde bilen isfri og tunet framkomeleg. All aktivitet må planleggast og ein må nytte kreftene når dei er der for å rydde vekk snøen og komme seg ut av tunet med bilen. Impulsturar kan vere vanskeleg å gjennomføre. Synd å sei det, men eg er letta for at eg no er sjukmeld og slepper stresset med å organisere og rydde for å komme på arbeid og deretter skuffe meir snø for å komme meg heimatt.
Nett no er det regn som kjem og det gjer kvardagen lettare. Innedag med fyr i omnen, varm sjokolade i koppen, strikkety i fanget og strømming av film på nettet.
For tida er eg utruleg tung i kroppen. Nakke- og skulderpartiet har  til tider gjeve meg ein hinsides haudeverk og tanken på at det vert nesten tre veker utan fysioterapi gjer ikkje ting betre. Det er vel berre å gjer det ein sjølv maktar. Lette styrkeøvingar i heimen og eit par turar i terapibassenget å svømme nokre meter. Vonar at eg vert betre etterkvart og kan komme i gong med jobb igjen. om det er noko lurt å halde fram der eg er no vert meir og meir tvilsamt. Ein får gjere det beste ut av det i alle fall.


tirsdag 26. januar 2016

Å sjå frisk ut er eit lurt triks.

Eg las ein gong eit blogginnlegg der forfattaren skreiv om det å spele frisk når ein kjende seg utsleten og låg nede for telling. Når ho møtte kvardagen utanfor døra var det når ho kjende seg klar for det og kunne gjennomføre ein dag eller kveld i lag med kjende og kjære. Det var sjeldan at nokon andre enn dei næraste såg ho på dei dårlege dagane. Slik er det med meg også. Når eg er i lag med andre tek eg fram den indre styrken og brukar energi på å vere blid og i møtekommen. Det er slik eg ynskjer å vere.
Slik vil eg også vise meg ute og møte andre menneske. " Du er så blid og sprudlande", "Der kjem sola", "du ser så bra ut" er utsagn eg likar å høyre og kjenner at det faktisk gjer meg godt, sjølv om eg er full i paracet og gnagande smerter. Det lindrar. Eg må gje noko for å få att. Smiler og ler for å få kjenne på det positive frå menneska rundt meg. Det er eit triks eg har lært meg gjennom dei siste åra.
Men av og til er det også greit å labbe rundt i pysj og tjukkesokkar og å kvile seg under teppet med mediterande musikk i bakgrunnen.
Slik går no dagane.





lørdag 23. januar 2016

Smellen kom.

Så kom smellen!
Siste vakta var utruleg tung og eg er glad eg var på ei avdeling der vi er to personar. Torsdag var det legetime og eg datt heilt i hop. Null krefter og mentalt heilt tom. Heldigvis har eg notert ned stikkord den siste veka om kva eg ville snakke med legen om så han fekk god forståing over situasjonen min. Ja, han hugsa at slik har eg hatt det før og foreslo at vi skulle vere litt lure no og ta det onde med rota med ein gong. Så no er eg sjukmeld i tre veker slik at ny omgamg med betennelsedempande kan få virke og at eg kan få overskot til å ta vare på meg sjølv.

Har allerede utført første punkt på planen som var å gje nav-handsamaren min beskjed om situasjonen og snakka med arbeidsleiar om det kan vere mogleg å gjere andre oppgåver ei stund medan eg arbeider for å komme meg i jobb att. Skal eg halde fram med det arbeidet eg har no så trur eg at eg øydelegger meir for meg sjølv enn kva godt er.

Set no med smerter frå tåspissane og opp i nakken. Kjennest ut som eg går på klinkekuler og eine beinet skriker frå hofta og ned. Handledd og fingrar er også med i det koret. Ryggen gjev også beskjed visst eg ikkje er forsiktig nok med rørslene.

Eg skriv ikkje dette for at de skal synst synd på meg, for det ynskjer eg i alle fall ikkje. Eg veit at det er mange som har det verre enn meg. Trass alt så døyr eg ikkje av smertene. Det er ikkje farleg med smerter og vondter. Men det er så forbanna sletsamt! Eg kjenner på frustrasjonen og har trong for å skrike ut at eg synst det er for jævlig at eg skal slite meg gjennom dagane.

Tre veker sjukmelding kan kanskje gje meg eit "kvileskjær" så eg kan hente meg innatt. Denne helga tek eg det med ro. Måndag er det fysioterapi og seinare i veka tenkjer eg at det vert å besøke eit varmt basseng. Har også gåvekort på spa som skal brukast. Ønskjer også at været kan bli litt stabilt slik at eg kan komme meg ut å gå litt på skogsvegar rundt om. Ta nokre bileter.

Meditasjon i naturen gjer verkeleg godt.
 Uansett så skal eg i alle fall ta tilbake det gode livet.












fredag 1. januar 2016

Ettertankar og refleksjonar

Nok eit år er gått. Ting har skjedd fort og det har gått framover. Ja, på papiret har det gått framover, Men nett no kjenner eg det som at ting er i ferd med å snu. Smertene aukar og utmattinga slår meg oftare ut. Kjem meg ikkje ut å gå og vegen til treningssenteret er blitt lang.
Når eg set meg i bilen etter vakta har eg mest lyst å grine fordi eg endå har ein halv time før eg er heime og kan ta meir smertestillande som gjev god effekt.
1. juli starta eg i 50% løna arbeid på avd. for mennesker med demens etter å ha gått på atbeidsutprøving sidan februar. Det går opp og ned som forventa, og enkelte dagar forstår eg ikkje kvifor eg har stått opp og reist på arbeid. Takka vere tålmodige og flinke medarbeidara kjem eg meg gjennom dagane på ein grei måte, stort sett. Men framleis strevar eg med å be om hjelp og avlastning til ting for ikkje å vere ein byrde.
Brukar ein del energi på å delta i arbeidslivet og då går det sjølvsagt utover sosiale ting som trening og deltaking på ymse ting som skjer i bygda. Det eg saknar mest er omgang med gode vener og ikkje minst grandtanteungar. Eg tek vare på kvar ei stund eg orkar å vere med familie og vener.
Eg er heldig som har ein god ven i mannen min, Ole, som tek meg med på små helgeturar nokre gonger i året, enten det er Bergen, Ålesund, Kalvåg eller Florø. Viktig å få komme seg vekk å oppleve heilt andre ting enn kvardagen. Gutane er også viktige for meg og god medisin når eg ser at dei har det bra.
Innser òg at alderen tek meg att, sjølv om eg i haudet ikkje klarer å henge med der. Ser at vener og kjende mister foreldre, ektefeller, born og at nokre strevar med sjukdom og kjempar kampar som kan vere umoglege å vinne. Eg heiar på dei som slest for livet og sørgjer med dei som set att med sorg og tap. Eg er heldig som har foreldra mine endå og at mine førebels er spart for store lidingar.
Det er dagar eg ikkje orkar å tenkje på andre enn meg sjølv og er frustrert og fortvila over at eg ikkje klarer betre. Krav og forutsetnader er slett ikkje i balanse. Nav ynskjer sjølvsagt at eg skal presse meg og prøve ut meir når det gjeld arbeid, men eg veit at eg har ikkje meir å gå på. Halv stilling kan i periodar vere i overkant for meg.
I dag er det første dagen i eit nytt år og eg velger å sjå framover å gjere det beste ut av dagane. Må sørge for at det ikkje vert for stor pris å betale for å tilfredstille andre enn meg sjølv.

Ynskjer alle eit godt år i 2016.