mandag 7. april 2014

Når tankane vert gøymde.

Det fine vårværet vi har om dagen motiverer meg til å gå lange, fine turar. Det er då det kjem mange tankar. Gode og dårlege tankar om ting som eg har opplevd og korleis livet har vore og korleis eg vil ha det framover. Mange gonger smiler eg godt og nokre gonger kjenner eg gråten komme. Problemet mitt er at det er ikkje alltid eg hugsar kva eg har tenkt på sjølv om eg kjenner på meg at det er gode idèar, minner og refleksjonar som har svirra rundt i hovudet under turen. Kanskje eg skulle ta fram telefonen å skrive ned noko av dette, men då vil det bli ein svært oppstykka tur og opplevingane av den forsvinner inn i tasting og tenking. Samstundes er det mykje av det som dukkar opp som ikkje skal komme fram at fordi det er negativt og destruktivt. Det meste av det negative ein har opplevd skal ikkje fram att. Eg vil tenkje på det som isbitar som etterkvart vil smelte vekk, fordampe, dette ned at som regn ut på det opne hav, blande seg med dette og på denne måten vatnast ut til ingenting.
Det som slår meg er at uansett kor tankane kjem frå, kor dei fer og kor dei hamnar så handlar det om val. Val om kva eg ynskjer og vil. Midt opp i dette skjer det som eg taklar dårlegast, at ein vegg dett ned framfor meg med dunder og brak og gøymer det eg har tenkt. Den veggen som avgrensar mine val eg har tenkt på. Om den er eit produkt av min eigen tankegong eller om det er andre som setter den ned, kan til tider vere svært forvirrande. Er det smertene? Er det angsten? Er det omgjevnadane?



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar