torsdag 15. juni 2017

Å søke om uføretrygd er litt skummelt

I dag har eg vore i samtale med sakshandsamaren min på NAV. Det i seg sjølv er heilt ufarleg. Vi har hatt ein fin dialog og ho har følgt meg på vegen med utprøvingar, tilbakefall og sett at eg har sette meg opp på hesten igjen. Konklusjonen etter ei kort oppsummering av dei siste fire åra på aap (arbeidsavklaringspengar) er kort og greitt at det er tid for å søke om uføretrygd. Ikkje fordi at eg manglar kompetanse og kunnskap til å gjere ein god jobb, men rett og slett for at helsa ikkje held i arbeidslivet. Og det er sant. Slik er det. Eg har prøvd nok, slete nok og sett at dette er løysinga.
Kjenner at eg er litt letta for at eg har full støtte både frå NAV sin representant og fastlegen. Samstundes kjenner eg litt på det skumle som no skjer. Alltid litt skummelt når livet tar ein sving og byter retning mot noko nytt. Jaja, nytt og nytt. Eg har vel eigentleg god trening til å fylle dagane mine med passelig aktivitet og kvile. Det skal ikkje bli ein kvardag i sofaen eller stolen. Dagane skal fyllast med gode aktivitetar. Eg kan så mykje og har så mange ting eg kan gjere på: Strikke, lese, trene styrke, mosjonere, svømme, fotografere og spele golf. Putlar også med å finne ut av søm og lappeteknikk. Så er det å halde fram med å få med seg kulturelle augneblink som litteraturkveldar, strikkekafè, konsertar og teater. Livet ligger framfor meg sjølv om eg innan ei viss tid får uføretrygd og honnørkort.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar